Av: Hanne Islund, daglig leder i OsloKollega Karriere

Forskningen er klar på at arbeidsinkludering lykkes best når arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlig støtteapparat virker sammen. Likevel er det bare de som har falt utenfor som får beskjed om å skjerpe seg, når arbeids- og inkluderingsministeren strammer grepet for å få flere i arbeid.

Tonje Brenna har god grunn til å være bekymret for det voksende utenforskapet. Over 600.000 mennesker står utenfor jobb og utdanning i dag. Det koster samfunnet 194 milliarder kroner hvert år. Legger man til merkostnader i helse- og kriminalitetsomsorgen, er vi oppe i 314 milliarder i året. Det er ikke bærekraftig!

Skal vi ruste velferdsmodellen vår for fremtiden, må vi skjerpe oss på alle områder. Det gjelder også de som står utenfor arbeidslivet, men det er tross alt ikke enkeltpersoner som kan ta grepene som trengs for å endre systemet. I stedet må vi rette blikket mot de aktørene som har makt til å påvirke: 

  • Arbeidsgiverne må skjerpe seg
    Måten arbeidslivet er organisert på, er en viktig årsak til at mange faller utenfor. Dagens arbeidshverdag kan ofte være tøft og prosessuelt rigget, i stedet for at arbeidsprosessene er orientert rundt de ansatte, deres forutsetninger og behov.

    Når vi samarbeider med arbeidsgivere om å legge forholdene til rette for et inkluderende arbeidsliv, ser vi hvor viktig det kan være å ta ned «trykket» på arbeidstakere. Ved å legge forholdene bedre til rette vil de ansatte bli mer produktive, samtidig som sykefravær og utenforskap vil gå ned. Dermed blir det lønnsomt å satse på arbeidsinkludering, både for bedriftene og samfunnet som helhet.
     
  • Inkluderingsbransjen må skjerpe seg
    Den viktigste årsaken til at mange bedrifter likevel fortsetter som før, er mangelen på kunnskap. Dét kan vi som jobber i inkluderingsbransjen takke oss selv for, da vi tradisjonelt har appellert mer til godhet enn lønnsomhet, når vi har snakket med bedrifter om å bidra i kampen mot utenforskap.

    Heldigvis er det mange som ønsker å bidra likevel, men så lenge vår bransje har fokusert mer på verdien av å hjelpe andre, enn hvorfor det lønner seg for bedriftene, har ikke arbeidsinkludering blitt en strategisk prioritet for bedriftene.

    Derfor må vi gi ris til egen bak og erkjenne at vi må ta grep for å levere løsninger som svarer på arbeidsgivernes strategiske behov i fremtiden. Det betyr i praksis at vi må levere løsninger som gjør arbeidsinkludering skalerbart, effektivt og lønnsomt nok til at det kan bli en naturlig del av bemanningsstrategien til næringslivet.
     
  • Politikerne må skjerpe seg
    Den politiske debatten handler oftere om å fraskrive seg ansvar for problemer som har oppstått, enn å ta ansvar for å løse problemene i fremtiden. Dette preger også debatten om arbeidsinkludering, så nå må politikerne skjerpe seg.

    Politikerne setter rammene for hvordan systemet fungerer, og derfor må de legge til rette for at NAV, arbeidsinkluderingsbransjen og arbeidsgiverne har best mulig forutsetninger for å samarbeide om å utvikle nye og effektive inkluderingsløsninger.

    NAV er fullt av flinke ansatte som brenner for å hjelpe folk ut i arbeidslivet, men så lenge dagens NAV-ordninger bygger på en gammel tiltaksstruktur som ikke harmonerer med hvordan nyere forskning viser at man bør gå frem for å sikre optimal inkluderingseffekt, har de begrenset handlingsrom.

    Hovedutfordringen er at dagens ordninger ikke er fleksible nok for brukerne – og dét må politikerne ta grep for å endre.


Fra snillisme til strategisk prioritet
Norsk nærings- og samfunnsliv står foran store bemanningsutfordringer. Mangelen på arbeidskraft er allerede stor på enkelte områder – og i årene som kommer vil behovet for ansatte bli prekært.

Allerede om 5-10 år vil vi føle bemanningskrisen på kroppen og det gjør at næringslivet vil ta grep for å investere i nye løsninger. Dette kommer til å endre premissene i debatten om arbeidsinkludering.

Norske bedrifter har lenge fokusert på å finne og ansette arbeidskraft, men i tiden fremover må de i større grad utvikle den selv – og for å lykkes må det gjøres i nært samarbeid med politikere, NAV og inkluderingsbransjen.

Det stiller krav til at vi skjerper oss alle sammen – og ikke bare de som står på utsiden i dag.